De islandske julekarene og Gryla | Islands juletroll

Gjennom mesteparten av året antas disse forskrudde versjonene av julenissen av mange å gjemme seg i den skremmende lavafestningen Dimmuborgir, som ligger i Myvatn-området på Nord-Island. Andre tror de rett og slett bor i et uidentifisert fjellområde. Fra 11. til 24. desember reiser de imidlertid en etter en ut i landet for å drive med ugagn i tretten dager. Hver har forskjellig oppførsel, alt fra rampete til grufulle, som de viser over hele landet frem til julen er over.

Julekarene er like mye en del av landets feiring som den islandske julebokflommen og å spise røkt lam.

I dag har de fått en litt bedre rykte. I stedet for å bli avbildet som troll med ekstreme misdannelser, har de nå ofte tradisjonelle røde og hvite klær, myke skjegg og brede smil. I stedet for å tulle, legger de bare gaver i skoen som barn setter i vinduskarmen, litt som strømpene på peisen i andre kulturer. I stedet for et kullbit, finner frekke islandske barn bare en potet i skoen om morgenen.

Selv om de har gjennomgått noe av en transformasjon siden 1800-tallet, forteller julekarenes originale utseende og oppførsel mye om islandsk historie, kultur og folklore, og de er et godt eksempel på hvordan juletradisjoner er forskjellige rundt verden.

Gryla | Mor til de islandske julekarene

Bilde fra Wikimedia, Creative Commons, av Andrii Gladii. Ingen endringer er gjort.

Julekarene har kanskje blitt mer vennlige gjennom årene, men moren deres Gryla er fortsatt et skremmende troll og er fortsatt en av de eldste juletradisjonene på Island.

Denne kjempekvinnen er en av de ondeste skikkelsene i islandsk folklore, og skrekkhistorier om henne blir fortsatt fortalt til barn i løpet av høytiden. Gjennom året sies det at hun samler på hvisking om barn som oppfører seg dårlig rundt om på øya, og når vinteren setter inn, legger hun ut for å fange dem.

Hennes appetitt for kjøttet til slemme barn er umettelig, og hvert år finner hun ingen mangel på favorittavlingen. Hun samler dem i en sekk, koker dem deretter i en gryte og gjør dem om til en gigantisk gryterett som holder henne mett til neste vinter.

Foto: Regína Hrönn Ragnarsdóttir 

Gryla ville vært forferdelig nok hvis hun jobbet alene, men dessverre for islandske barn gjør hun det ikke. Hun deler fjellhulen sin på Nord-Island med en enorm svart katt som heter Julekatten, som også har en appetitt for menneskekjøtt. 

Julekatten oppsøker imidlertid ikke bare de som har oppført seg dårlig. Den tærer gladelig på ethvert barn som ikke fikk nye klær til jul. 

Gryla bor også sammen med sin siste ektemann, et troll som heter Leppaludi. Han er det minst truende medlemmet av familien hennes, han er rett og slett bare dum. Kanskje av frykt for hva som skjedde med Grylas tidligere partnere, som Gryla skal ha spist(!), blander han seg ikke inn i matvanene hennes.

Tradisjonene rundt Gryla sier mye om islandsk folklore. Det faktum at hun var en barnespiser som oppsøkte barn i løpet av høytiden, sender et lignende budskap til barn som julenissen som kommer med kull, bare med litt mindre finesse. Budskapet til barna er høyt og tydelig: Oppfør deg så godt du kan i julen!

Den mer brutale formidlingen av dette budskapet skyldes kanskje at vintrene på Island var utrolig farlige, og mange ulydige barn som gikk ut i mørke og snø, kom aldri hjem. Det var også mye arbeid som måtte gjøres før de mørkeste månedene satte inn, som krevde ekstra flid og innsats fra alle medlemmer av familien.

Derfor ble historien om at julekatten spiste barn som ikke fikk klær i gave, sannsynligvis laget for å sikre at alle var ferdige med vevingen, strikkingen og syingen innen vinteren. 

Foto: Regína Hrönn Ragnarsdóttir 

Gryla var et så skremmende bilde for barn at det islandske parlamentet på 1700-tallet forbød bruken av legenden hennes for å skremme barna. Barn ble ikke lenger truet med å bli slukt, og fikk i stedet råtne poteter i skoene hvis de oppførte seg dårlig.

I dag kan du finne statuer av Gryla rundt om i landet, som i Akureyri julehus og ved Fossatun, på grunn av hennes integrerte rolle i islandske juletradisjoner. Hjemmet hennes antas av mange å være i Dimmuborgir, som besøkes på mange turer fra Akureyri, hovedstaden på Nord-Island, og det er et stopp på den populære sightseeingruten Diamantsirkelen.

Det er også lett å besøke som en del av mange feriepakker og leiebilturer om vinteren.

De tretten islandske julekarene

 Foto fra Møt julekarene i Dimmuborgir ved Mývatn

I moderne kultur, når julen kommer, stiger de tretten julekarene ned fra fjellene for å delta på feiringer rundt om i landet, leke med barn og underholde festlystne. De bidrar til å gjøre julen på Island enda gladere. Dette er imidlertid en mer familievennlig versjon av den gamle islandske folkloren der julekarene kommer fra.

Selv om de ikke arvet kannibalisme fra sin mor, var de islandske juletrollene fortsatt mye fryktet av barn for deres skumle og motbydelige oppførsel. Før industrialiseringen trodde selv voksne på Island i stor grad på troll, så mange var forsiktig, i tilfelle noen av historiene om julekretinene var sanne.

Selv om hver julekar hadde sine egne særheter, var de alle troll. De var enorme, skitne, uintelligente skapninger, menneskelige og dyriske i like stor grad, som bare kunne være ute om natten, så ikke solen forvandlet dem til stein.

Stekkjastaur | Sauemelkeren

 Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Den første av julekarene som forlot fjellene for å skape problemer over hele Island var Stekkjastaur, eller Sauemelkeren. Fra 12. til 26. desember var hans modus operandi å trakassere sauene til enhver husholdning han kom over. 

Islendinger holdt vanligvis sauene sine under bakken i vintermånedene, så når lydene av deres plagede breking lød opp i huset, var det et tegn på at Stekkjastaur hadde funnet dem. En slik lyd, selv om den var vanlig i vintermånedene med stormer som regelmessig plaget flokken, ble enda mer illevarslende, spesielt med tanke på at sauer var livsnerven i hver gård.

Til tross for at han var et fryktinngytende troll, var Stekkjastaur, som mange av brødrene hans, begrenset av en misdannelse. De stive bena hans svekket evnen til å bevege seg, så det beste du kunne gjøre når du hørte ham irritere dyrene dine, var å vente. Han kom snart til å gå videre til naboen, for å terrorisere så mange islandske hjem som mulig før soloppgang.

Giljagaur | Melketyven

 Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Giljagaur, eller Melketyven, var den andre islandske julekaren som kom til menneskelige bosetninger. Han gjemte seg i slukene rundt et hus og ventet til beboerne sovnet. Metoden hans for å lage problemer var å bryte seg inn i fjøset for å stjele all melken.

Dermed frarøvet han familiene nøkkelingrediensen i sausene som var ment å nytes i løpet av høytiden, for ikke å snakke om den tradisjonelle skyr.

Selv om bare rikere islendinger eide kyr, bodde de fleste fattigere historisk på gårdene til de rike, noe som betyr at alle ble påvirket av dette trollets krumspring.

Stufur | Pannetyven

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Den tredje Julekaren, Stufur eller Pannetyven, ble en plage over hele Island i julen ved å stjele husholdningens panner for kose seg med rester etter stekingen. Fra 14. til 26. desember var apetitten hans umettelig.

Selv om dette kanskje ikke virker som en forferdelig forbrytelse, var gryter og panner historisk sett utrolig verdifulle på Island. Landet hadde ingen jernreserver eller egen gruveindustri, så slike varer måtte importeres og var svært dyre. For noen fattige familier var dette de eneste eiendelene som var verdt noe.

Thvorusleikir | Skjeslikkeren

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Thvorusleikir, den fjerde julekaren, er kjent som Skjeslikkeren. Dette juletrollet la ut på sin landsomfattende ugagnstur den 15. desember hvert år, for å bryte seg inn i hjemmene til islendinger og slikke skjeene i håp om en bit å spise. 

Thvorusleikirs oppførsel var et resultat av hans merkelige misdannelse. Han var grotesk tynn av underernæring, uvanlig blant troll som oftest ble avbildet som overvektige og muskuløse beist.

Det man kan lære av Skjeslikkerens oppførsel er mindre tydelig enn med mange av de andre julekarene, selv om det kanskje var så enkelt som å sørge for at barna vasket bestikket sitt.

Pottaskefill | Gryteskraperen

IIlustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Pottaskefill, kjent som Gryteskraperen, er som mange av brødrene hans ved at julevanene hans er å fråtse. Han bryter seg inn i det ene hjemmet etter det andre, og leter etter gryter med saus, biter av stekt kjøtt som er igjen på brettet, gryter med sesongens grønnsaker og forsyner seg av alt som er igjen å spise.

Pottaskefill ble uten tvil laget for å oppmuntre barn til å spise opp maten sin. Rester kan føre til at han snuser på døren. Ettersom matvarer var ment å bli konservert for å vare gjennom de lange vintermånedene, var det ikke akseptert å kaste bort mat. Dette var fordi ingen turte å ta en fisketur på det urolige havet denne sesongen, eller ønsket å slakte et dyr som ellers kunne hjelpe dem med å opprettholde levebrødet om sommeren.

Askasleikir | Bolleslikkeren

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Melketyven er ute og stjeler melk, Pannetyven gumler på en panne, Gryteskraperen forsyner seg med rester, og magre Skjeslikkeren gjør akkurat det navnet hans tilsier. Også den sjette broren, Askasleikir, var på jakt etter en liten matbit, selv om hans krumspring kanskje var de skumleste så langt.

Askasleikir kalles Bolleslikkeren. Han har rykte på seg for å slurpe restene av det som er igjen i boller, eller rettere sagt av en «askur», som er en islandsk type utskåret skål med lokk. Men måten han gjør det på er ganske marerittaktig.

Hver natt lå Askasleikir bokstavelig talt under et barns seng og ventet på at de skulle spise opp kveldssuppen eller puddingen. Når de var mette, snappet han opp den gjenværende maten for å helle den i seg. Han ble kanskje skapt for å få barn til å sove når de ble bedt om det, eller for ikke å unne seg en matbit ved midnatt. Han er et typisk monster under sengen.

Hurdaskellir | Dørbankeren

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Hurdaskellir har en modus operandi han lærte av en annen av de eldste skrekktradisjonene. Han kalles Dørbankeren, og når denne julekaren legger ut på sin tretten dager lange reise i løpet av høytiden, er det alt han har tenkt å gjøre.

Frem til slutten av måneden smøg han seg fra hjem til hjem, fra de ytterste endene av Vestfjordene til det travle sentrum av Reykjavík, for å bryte seg inn og banke så mange dører han kunne for å vekke de som sov inne.

Det er utvilsomt at med den sterke vinden om vinteren på Island og den enkle utformingen av mange torvhus på Island, ble barn ofte liggende våkne og redde i julen, overbevist om at Hurðaskellir var på besøk.

Skyrgamur | Skyrgomleren

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Måltidene frem mot jul er uten tvil noen av årets beste. Man kan unne seg perfekt tilberedt fjærfe, nøttesteker, kjøttpaier, pepperkaker, kanelsnurrer og alle slags andre godbiter. I julen på Island er det imidlertid én rett som fortjener en ekstra spesiell omtale: den deilige og kremete skyr.

Dette sunne, smakfulle, tradisjonelle meieriproduktet kan ganske enkelt beskrives som en av Islands sanne delikatesser, spesielt sammenlignet med retter som «hakarl» (gjæret hai) og «hrutspungar» (værtestikler).

Skyr er en fryd hele året, men er en spesiell godbit over julen, og serveres som en forfriskning fra antallet enorme kjøttmåltider som høytiden innebærer.

Når det gjelder islandsk julefolklore, var det imidlertid ikke bare folk som hadde lyst på skyr på denne tiden av året. Det var også favorittmåltidet til den åttende islandske julekaren, Skyrgamur eller Skyrgomleren.

Fra den 18. til den 30. var denne nasjonale godbiten – som passer til både søte og salte retter – under nøye overvåking i tilfelle den skulle falle i hendene på dette ondskapsfulle trollet.

Bjugnakraekir | Pølsesnapperen

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Røyking av kjøtt er en av favorittmåtene å tilberede mat på Island. Røkt fisk og lam er populært hele året, i tillegg til røkte pølser kjent på islandsk som «bjuga».

Fra natten til 20. desember var det imidlertid nødvendig med årvåkenhet når man laget bjuga. Det var den eneste matbiten som den niende julekaren, Bjugnakraekir, eller Pølsesnapperen, ønsket å få de skitne hendene på.

Bjugnakraekir hadde en perfekt måte å stjele denne islandske delikatessen på. Det ble sagt at han ville bryte seg inn i hjemmene og gjemme seg i takbjelkene, mens han ventet på at middagen skulle tilberedes før han hoppet ned for å snappe dem.

Gluggagaegir | Vinduskikkeren

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Den tiende julekaren som kom ned fra fjellet i løpet av høytiden var kanskje den skumleste av alle: Gluggagægir, eller Vinduskikkeren.

Tatt i betraktning mørket under Islands vintre, hvor det bare er fire timer med sollys om dagen rundt jul, krever det liten fantasi for å forestille seg frykten barna må ha følt når de passerte vinduene i hjemmene sine på julekveldene, livredde for at dette fryktinngytende trollet så inn på dem.

I likhet med flere av de andre karakterene som er nevnt ovenfor, virker det som Gluggagægirs skremmende oppførsel ble designet som en måte å skremme barn fra å gå ut i de mørke vintrene. Det var også en påminnelse om at den barnespisende Gryla hadde øyne over hele landet, på utkikk etter ulydige.

Gattathefur | Dørsnuseren

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Gattathefur, eller Dørsnuseren, kan ha kommet inn i folklore på grunn av de susende pusten fra vinden som kryper gjennom Islands trekkfulle torvhus. I likhet med Vinduskikkeren og Dørbankeren ga ideen om at han skulle snike seg inn i huset, inspirasjon til mareritt for barn på Island.

Dette ble forsterket av det faktum at Gattathefur var kjent for sin enorme nese, diger selv for et troll. Årsaken til at han snuste var også ondskapsfull: Han var alltid på jakt etter sitt favorittmåltid, den islandske delikatessen laufabraud (bladbrød).

Denne deilige godbiten bakes kun i juletider, og å lage den er ofte en kjær familiesak, spesielt i nord. Den er kjent for å være rund, veldig tynn, stekt og dekorert med intrikate mønstre, vanligvis blader.

De som er kjent for detaljerte design, var spesielt berørt av Gattathefur, siden han ofte stjal laufabrauden deres før de kunne imponere en eneste gjest med dem.

Ketkrokur | Kjøttkroken

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Julens kulinariske tradisjoner varierer betydelig mellom familier, men det er ett felles sentralt trekk ved de fleste festmåltider, og det er kjøttet. I islandsk folklore var ble dette ofte stjålet av den tolvte og nest siste julekaren, Ketkrókur eller Kjøttkroken.

Han lurte hvor enn han hadde tilgang til et kjøkken (bak dører, under bord, i skap, utenfor åpne vinduer), og lå og ventet på at kjøttet fra en hvilken som helst rett skulle bli lagt på benken. Så snart han kunne unngå å bli fanget, trakk han frem den lange kroken og sikret seg hovedretten fra et familiemåltid.

I motsetning til sin bror, Bjugnakraekir, som bare ville ha røkte pølser, var Ketkrokur mer altetende og kunne vente til hele familien sovnet før han stakk inn og stjal det kjøttet som hang rundt.

Kertasnikir | Stearinlystyven

Illustrasjon av Haukur Valdimar Pálsson

Den siste julekaren er Kertasnikir. Navnet kan oversettes til «Stearinlystyven» eller «Stearinlystiggeren». Han dukker opp på julaften på Island. I likhet med de tolv brødrene hans er navnet hans selvforklarende, selv om konsekvensene av oppførselen hans var mer plagsomme enn du skulle tro.

Før i tiden var stearinlys utrolig verdifulle på Island. De ga lys gjennom hele vintermørket, og som nevnt varer dette omtrent tjue timer i døgnet i julen. Stearinlys var også det eneste islendinger kunne bruke til å glede seg over sin historiske interesse for lesing, og i julen på Island er det en gammel tradisjon at alle samles for å lese. 

Denne skikken gjør Kertasnikirs krumspring desto mer plagsomme. Hensikten hans var ikke engang å bruke lysene til å lese romaner og poesi. Han ville bare knaske på talgen som lysene var laget av.

For å få så mye av denne talgen som mulig, sørget han for at han tok den fra de letteste målene i en husholdning, barna, ved å følge dem til soverommet eller lesekroker og stjele lysene rett fra hendene deres.

Kertasnikir var uten tvil en av de mest påtrengende julekarene, og en av de mest opprørende for barn. Alle kunne imidlertid trøste seg med det faktum at han var den siste, og om tretten dager ville han (sammen med brødrene, moren og katten hennes) være tilbake i hulene på Nord-Island, og ligge i dvale til neste jul.

I dag, nå som julekarene er mer familievennlige og har en tendens til å gi mer enn de stjeler, er Kertasnikir den siste julekaren som gir gaver til islandske barn før jul, og hans gave til veloppdragne barn i dag er oftest et lys.